K4 –huset, 3536 Noresund, Mobil: 41 33 90 33, E-post: mail@bunadstua.com
Foto: Ola Dybendal, Design: Hanne Dahl Design

hi1

hi2
hi3
 

hi3 THEODOR KITTELSEN (1857–1914), Grautkjerringer (malt i Sigdal 1904)

 

Kvinnedrakten i Sigdal/Eggedal, Krødsherad og Flå
av Agnes Werring, desember 2009

Sigdal/Eggedal, Krødsherad og Flå hører til samme draktområde. Selv om Flå er en Hallingdalskommune, hører Flå likevel draktmessig til de kommunene i Midtfylket.

Draktene her er en folkedrakt og enda lever personer som har sett drakten brukt lokalt, selv om den  gikk ut av vanlig bruk i tiden fra 1900 og opp mot annen verdenskrig. De eldste billedfremstillingene går tilbake til 1820-årene. Det var da kunstnere som Flintoe, Tidemand og Frich reiste rundt i Norge og tegnet og malte folk i drakt, og etterlot oss en dokumentasjon på drakten. Kunstnerne er i sine gjengivelser av draktene, slik de tegnet og malte dem på sine reiser, stort sett pålitelige - men likevel er det visse forbehold.
Tidemand hadde for eksempel en forkjærlighet for en to-blads lue med kniplinger som han iførte to av sine modeller i Flå; Thora Ingebrigtsdatter Gulsvig og Anna Gulsvig som modell for ”De Ensomme Gamle”. Denne luen har aldri vært i bruk i dette draktområdet, men har likhet med luer fra andre distrikt. Tidemand ervervet mange draktdeler, og noen av disse kan man gjenkjenne på hans modeller i større komposisjoner. I sistnevnte tilfelle behøvde nødvendigvis ikke draktdelene være fra det området modellene han tegnet eller malte var fra.

Tidemands samling av draktdeler befinner seg nå på Norsk Folkemuseum og mange av disse er utstilt der. Da fotografering for alvor ble tatt i bruk i 1850-60 årene, fikk vi en sikker billed-dokumentasjon.

I 1970-80 årene ble det foretatt registreringer av draktdeler både i Sigdal/Eggedal, Krødsherad og Flå. Det viste seg at det var uendelig mye draktmateriale som er bevart. I Flå ble det for eksempel registrert over femti stakker.  Folkedrakten i Sigdal/Eggedal, Krødsherad og Flå ble preget av empire moten, dvs. den fikk høyt liv. Men det er også bevart lange liv i Sigdal/Eggedal. Slike har nok vært i bruk tidligere i hele dette draktområdet selv om det ikke ble registrert noen i Krødsherad og Flå.

Drakten i Sigdal/Eggedal, Krødsherad og Flå er en såkalt ”skjælingsdrakt”, Nedrekanten på livet har en avstivet og utoverbøyd kant  (skjæl – i Flå sjart) .
Lengden på livet har fulgt skiftende moteretninger. På 1700 tallet var det langt, men da empire moten kom ble det kort og preget av den nye moten.  Drakten i dag består av høyt liv som går opp i ryggen og under brystet foran. Stakken er lang, omtrent til anklene. Til hverdags kunne den være litt kortere, men på ingen måte kort, det ble sett på som stygt.   Stakken ble holdt oppe av seler av bånd eller broderte seler i flerfarget ullgarn. I Flå finner vi påvirkning fra Hallingdal for øvrig.  Også et lite overliv på stakken kunne brukes der, men fremdeles går livet under brystet og opp i ryggen. Hulda Garborg skriver  i sin dagbok fra et besøk i Flå ( ”Frå Hulda Garborgs Dagbok 1903-1914” ved Karen Grude Koht og Rolv Thesen – 1962), at her har de et ”lidet bærelivstykke som de andre Hallingdragter”.  Dette overlivet kunne være mønstret bomull kantet med et annet bomullsstoff, men en har også funnet liv i ull eller bomullsdamask kantet med bånd i ull eller fløyel. En kunne altså gå i bare seler eller det lille overlivet når en ikke var pyntet.

Opprinnelig var stakken i håndvevet to-skaft ulltøy som ble farget svart eller mørk blått og glanset, kalt ”grannty”. Langs nederkanten på stakken kunne det være kelimvevde bånd, ullknipling i rødt eller grønt, eller flerfarget ullgarnsbroderi brodert rett på stakketøyet. Aller nederst var et ensfarget ullbånd eller bare en snor. Senere, da kjøpetøy for alvor kom i handelen, kunne en også bruke svart eller mørk blå ulldamask i stakken, eller en kunne bruke et tynt fabrikkvevet ullstoff, men da uten pynt nede. I broderiene var det store variasjoner, det var her de lokale forskjellene kom frem.

De gamle skjortene og serkene var enten i grov lin eller tynt bomullsstoff, skjortene hadde splitt nesten helt ned foran. Det var broderier på hals- og ermekvardinger, enten plattsøm, korssting eller smøyg. Kragen var lav, nesten som på en busserullskjorte. Ermet hadde folder ved skulderen og ved ermkvardingene. Skjortebroderiene var fra gammelt av sydd med ullgarn, men senere ble det også brukt bomull og silke. Til daglig ble det brukt kulørte skjorter i busserullfasong, de kunne være både småblomstrete, stripete eller rutete i ”mellomfarger”. Det var vanlig å bruke lue. Var en ute, kunne en også ta et tørkle i bomull eller ull over luen og knyte det under haken.

Utenpå skjorten finner vi livet (vesten). Det har rundet utringning i fronten med hekte oppe og nede og har skjælinger i ryggen. Det er registrert mange forskjellige liv, de fineste er i brosjerte silkestoffer, silkedamask eller brosjert ulldamask (kalemank), ellers var mange i ulldamask og andre ullstoffer. Livene var pyntet med sølv- eller gullkniplinger rundt utringningen foran og rundt kanten nede, eller det var brukt admiralsbånd.

I Sigdal/Eggedal og Krødsherad har en også funnet knappeliv i svart eller mørk blått klede med sølvknapper i to rette rader foran. Kanten nede var pyntet med et flerfarget kjøpebånd. Dette livet var altså lukket foran  - ulikt det vanlige livet, men med skjælinger bak. I Flå har en ikke registrert slike liv. Knappelivet ble brukt i stedet for trøye når det var varmt, eller en kunne bruke det utenpå hvit eller kulørt skjorte.

Trøyen var i svart eller mørk blått klede eller vadmel. Den var tilpasset livet både når det gjaldt utringningen til livet og skjælingen bak. Trøyen hadde lange, trange ermer med splitt ved håndleddet. Foret her var ofte i silke og syntes når en brettet ermet tilbake i splitten. Trøyene var veldig trange og det var ikke for ingenting  de ble kalt ”tvangstrøyer”. De ble pyntet med brosjerte silkebånd eller bånd brodert i flerfarget ullgarn. I motsetning til livet hadde trøyen også pynt rundt halsringningen. Øverst i trøyen ble det brukt et par trøyespenner.

Liv og trøye var ofte skreddersøm, det var både tungt og stivt å få skjælingene fine. Jeg ble fortalt at min oldemor fikk sydd hos skredder Gul Trangen i Krødsherad.

Brukte en trøye kunne en bruke bringeklut.  Som oftest  var det et perlenett festet til et stykke rødt ulltøy med knipling og bånd øverst, eller den kunne være sydd med ulltråd og perler på stramei (senere modell). I halsen hadde man en skjortering og nedenfor en skålesølje. Men brukte en ikke bringeklut, hadde man en ekstra sølje nederst, kalt melering. I håndkvardingene kunne en bruke mansjettknapper eller dulleknapper (knapper med ”heng”).

Forkle hørte med til drakten. Det var oftest av ullmusselin med trykt rosemønster på mørk bunn, men en har også funnet noen få broderte forklær. I Flå brukte man også rutete forklær av håndvevet ullstoff. Til hverdags kunne forklærne også være av mønstret bomullsstoff. Øverst var det løpegang til bånd eller snor, eller en foldet forklet og satte det på en linning.

Luene var av brosjerte silkestoffer eller brodert med ull eller silkegarn på ull eller silkestoffer.  Luene ble knyttet med et  ca 5 cm bredt silkebånd under haken. Sløyfen skulle stå som en vifte med like lange ender . Under silkebåndet knyttet en et par smale silkebånd. Til riktig fint hadde en også nakkebånd på luen bak, det var et bredt dobbelt bånd som hang med løse ender. Det kunne være både rutete, stripete eller av brosjert silke. Stort sett ble dette båndet bare tråklet fast så en kunne flytte det fra lue til lue.  Utenpå luen knyttet en et brettet silketørkle to ganger slik at endene ble stående til hver side oppå. Alt håret skulle være skjult under luen og silketørklet. Et annet silketørkle ble brettet og lagt rundt halsen og knyttet på venstre skulder slik at en ende falt frem og en tilbake. De mest brukte silketørklene hadde ”skygangsmønster”, men ellers var det mange forskjellige.

I tidligere tider brukte en et hodeplagg kalt pannepute; se maleriene av Live Jonsdatter og Anna Gulsvig.

Utenpå drakten, når det var kaldt, ble det brukt sjal eller en vattert kep i kalemank eller ulldamask. I Flå hadde de en stor, sid kåpe av ull eller vadmel, gjerne med vattert for. Utenpåplaggene ble hektet sammen med en spenne.

Ved registreringen fant en ikke noen typiske hverdagsklær. Av det vi vet gikk plaggene gradene fra fineste bruk som til kirkegang, videre til helg og hverdags. Pynt ble sprettet av og en brukte kulørte skjorter. En kunne sløyfe skjælingslivet og gå i bare stakkeselene eller som i Flå, det lille overlivet. For å lette arbeidet slo en et bånd rundt livet, kalt momseband, eller en kunne bruke lærbelte. dette ble brukt utenpå forkleet. Momsebandet kunne også  bli brukt til å ”hufse” opp stakken når en gikk, f.eks om vinteren. I dag er det mange som sløyfer forkleet til hverdags og bruker bare stakken med bånd eller belte.

Bunaden.
Da moteklærne for alvor hadde tatt over ble folkedrakten kalt ”fjellklær” eller ”stakkeklær”. Interessen for drakten kom tilbake i Sigdal i 1930-årene, og i 1938 fikk Sigdal Bondekvinnelag i samarbeid med Carsten Lien gjenskapt en bunad med røtter i den gamle drakten med langt liv. I Krødsherad gjorde han det samme i begynnelsen av 1950-årene for Heimen Husflidsutsal L/L. Denne drakten har altså langt liv, stakk med broderi nede og brodert forkle. Her får man en mer bundet form enn den gamle drakten med høyt liv. Da registreringene av gamle draktdeler ble gjort i Sigdal/Eggedal, Krødsherad og Flå kom interessen for drakten med høyt liv tilbake. En så hvilket mangfold av bevarte draktdeler det var og at det var store variasjonsmuligheter.

I dag er det et stort oppsving for denne drakten takket være ildsjelene som holder kurs. Det er gledelig at en har klart å bevare den gamle drakt-tradisjonen.